Kvantefysikk og universets bevissthet. Andre utvidede utgave.

Når man snakker om kvantefysikk, kommer man umiddelbart til å tenke på suggestive bilder: flyktige partikler, mystiske sprang, uforståelige sammenhenger. Men den fascinerende revolusjonen som ble startet i det 20. århundre av forskere som Niels Bohr, Werner Heisenberg og Erwin Schrödinger, stoppet ikke ved ligningene. Den har rokket ved vår visshet om forholdet mellom materie og bevissthet, mellom observatør og det observerte universet.
Spørsmålet som har opptatt fysikere og filosofer i flere tiår, er overraskende: Ville universet eksistert hvis det ikke fantes bevisste observatører? Allerede i 1931 uttalte Max Planck: Jeg anser bevisstheten som grunnleggende. Alt vi snakker om, alt vi anser, eksisterer bare takket være bevisstheten.
Denne oppfatningen fant grobunn i kvantefenomenene i det 20. århundre. Dobbelt-spalteeksperimentet, som ble utført for første gang av Thomas Young i 1801 og tolket på nytt i kvantefysisk sammenheng, viser hvordan en partikkel endrer sin oppførsel når den blir observert. Ifølge noen fysikere forblir virkeligheten i en ubestemt og sannsynlighetsbasert tilstand uten en bevisst observatør.
Et annet nøkkelbegrep er kvanteforvikling. Når to partikler er forviklet, vil enhver endring i den ene umiddelbart forårsake en endring i den andre, uavhengig av avstanden. Siden 1980-tallet har eksperimenter som Alain Aspects ved Universitetet i Paris bekreftet at forvikling er reelt. Budskapet virker klart: i hjertet av virkeligheten er alt forbundet. Selv bevisstheten ser ut til å være en del av dette universelle nettverket.
David Bohm, fysiker og elev av Einstein, foreslo på 1980-tallet at universet er et superologram, en sammenkoblet struktur hvor hver del inneholder informasjon om helheten. Bohm hevdet at menneskets bevissthet er knyttet til denne universelle strukturen. I dypet av universet, skrev Bohm, finnes det en implisitt orden, en grunnleggende enhet som omfatter materie, sinn og bevissthet.
Dette er et perspektiv som gjenspeiler gamle østlige filosofier. I buddhismen og hinduismen har ideen om at det individuelle selvet er en del av en kosmisk bevissthet blitt undervist i i årtusener. Filosofen Carl Jung formulerte i 1950-årene i Zürich begrepet det kollektive ubevisste: en dimensjon der tanker, minner og arketyper sirkulerer i en slags platonisk ideerom, som ligger utenfor den enkelte bevissthet.
I dag virker det reduktivt å hevde at bevisstheten bare er et produkt av hjernen. Kvantefysikken har fått samtidens tenkere til å revurdere de metafysiske røttene til virkeligheten. Roger Penrose har siden 1990-årene hevdet at menneskets bevissthet er knyttet til kvanteeffekter i nevronenes mikrotubuli.
Kanskje, som den store fysikeren John Archibald Wheeler antydet på 1980-tallet, er universet deltakende. Selve handlingen å observere bidrar til å forme virkeligheten. Spørsmålet som denne andre utgaven tar utgangspunkt i, er enkelt og urovekkende: er vi deltakere i et universelt bevissthet?
Enten det dreier seg om mystiske visjoner i India eller eksperimenter i hjertet av Vesten, fortsetter kvantefysikken å antyde at verden ikke virkelig eksisterer uten en bevissthet som kan observere den. Og at den menneskelige bevisstheten kanskje bare er en gnist av universets store bevissthet.